Selvmedfølelse er å møte egen smerte med varme og vennlighet, med et ønske om å lindre smerten. Mange har levd mesteparten av livet med en holdning om at vi må piske oss selv for å prestere og fortjene aksept, og et skifte til selvmedfølelse kan derfor være utfordrende. Å bli bevisst på hvordan samfunnet vi lever i påvirker oss i hverdagen kan være nyttig for å se det felles menneskelige i det å ha både oppturer og nedturer i livet.
Vi lever i et prestasjonsfokusert samfunn hvor mange går rundt med en følelse av å ikke være gode nok, og en følelse av å ikke strekke til. Vi skal gjerne prestere på alle områder, inkludert skole, jobb, sosialt, i parforhold, med familien, og til og med på fritiden. Mange opplever at det er som om vi må være på en spesiell måte for å fortjene aksept, eller gjøre de riktige tingene før vi kan slå oss til ro med hvem vi er.
I den konkurransepregede kulturen vi lever i kan vi lett skape et idealbilde med høye krav og standarder til hvordan vi burde være, og deretter kjefte på oss selv for at vi ikke er som vi skulle ha vært. Fokuset på idealbildet kan ofte føre til at vi glemmer oss selv der vi er og ikke forholder oss til hvordan vi er i virkeligheten. Virkeligheten er at alle mennesker er uperfekte, sårbare og gjør feil. Å være uperfekt ligger i vår natur, og er en del av det å være menneske. Selvmedfølelse ser på det uperfekte med varme og vennlighet. Du er verdifull fordi du eksisterer. Du er ikke mer verdifull enn andre mennesker, men du er heller ikke mindre verdifull. Kanskje har du mye feil og mangler, men du er likevel verdt å elske. En metafor på dette prinsippet er at verdien din er som en skulptur i en steinblokk. Den er ikke noe du må bygge eller gjøre deg fortjent til. Skulpturen finnes allerede i steinblokken, men for å finne den må vi hugge vekk litt stein – vi må hugge vekk ideene vi har om at vi ikke er gode nok som vi er. En selvmedfølende holdning er en ubetinget aksept for deg som menneske, for at du er akkurat som du er og at det er godt nok.
Når det gjelder medfølelse for andre mennesker gjenkjenner vi lett at noen har det vondt, og har et ønske om å lindre smerten. Når det gjelder oss selv, kan rett og slett bare det å gjenkjenne at vi har det vanskelig være utfordrende, og mange har en tendens til å bagatellisere vanskelige følelser vi opplever. Vi kan nekte for at det vi opplever er ubehagelig eller avfeie overfor oss selv at vi i det hele tatt har følelsen. Når dette skjer havner vi på en måte i en krig med oss selv hvor en del av oss opplever noe ubehagelig og en annen del forsøker å unngå det for enhver pris. Når vi havner i en slik krig med oss selv mister vi kontakten med at vi har det vanskelig, og uten denne kontakten med vår egen sårbarhet mister vi også kontakt med medfølelse for oss selv.
Et av stegende på veien til en vennligere holdning til oss selv er å tillate oss å ha de opplevelsene vi har. Legge merke til hvilken følelse vi har, for eksempel frykt, og akseptere at «nå er jeg redd». Å tillate deg selv å ha den følelsen du har uten å bagatellisere den, uten å kritisere den, og uten å forsøke å endre den. Paradoksalt nok er det nettopp aksept uten et forsøk på å endre følelsen som er det som vil føre til endring.
«Det rare paradokset er at når jeg aksepterer meg selv akkurat som jeg er, da kan jeg forandre meg» – Carl Rogers